Dette innlegget er et godt kjøkkenminne utenfor kjøkkenevinduet. Minnet er i kategorien matlagingssorten og er satt i perspektiv og et eget oppvekst-lys.
Jeg hadde det litt underlig rundt mat på skolen i min tid. Jeg greide ikke helt matpakkene, det å ta del i matpausen. Gode minner står likevel fram fra denne tiden også. Her kommer et levende lys i hukommelsen min som jeg ikke har blåst ut. Det smiler og blunker:
et smørøye på gamlemåten 😉
Vil du høre historien og kunnskapen vi elevene tilegnet oss gjennom det hele? Læreren vår, hun med det lange, gule håret og den brune gitaren, spilte på strenger som traff meg denne dagen akkopagnert av solas varme mot vinduene. Vi skinte litt inne, alle sammen, snart i godt samarbeid.
Læreren satte i gang med medbrakt syltetøyglass og fløte. Glasset sendte vi rundt og hver og en av oss holdt i det noen minutter om gangen. Det var ikke for å titte, men for å dele på jobben. Vi hadde fått en ekte jobb og alle fikk vi bidra.
Hva for et arbeid? MAGI! Da vi hadde ristet lenge nok, hadde vi nemlig lært oss å kinne smør. Resultatet ble ikke til smør på flesk men til smør på Ritzkjeks. Det smakte fortreffelig av mestring for meg – av følelsen av å ha laget noe eget i fellesskap, være på lag. Kanskje er det nettopp det mat også kan være: skapelse, kultur og samhold.
aspergerinformator.com 