Jeg har et hode med en hjerne inni som liker kreative tankesprang. Det kan være et ganske hutrig-skiftende tivoli med setninger og ordspill som svever og flyr forbi. Ofte lander de litt, slik at jeg kan reflektere og dele en relevant tanke eller «morsom replikk.» Det er min måte å fungere, samspille og leve på – innenfor de faste rammene jeg trenger.
Jeg har hørt lydboka Kvitleik (Jon Fosse) to ganger de siste dagene, og da jeg hørte innlesingene om karakterene den hvite skapningen og den svarte mannen i dress uten sko på seg i snøen, begynte jeg å tenke på hvit brud og svart brudgom på et fotografi.
Jeg tenkte på at vi trenger begge deler i livet – både hvitt og svart. Vi trenger kontrastene – også for å fylle ut tonene i mellom. Konkretiserer vi de, kan vi lettere lene oss på dem/hverandre. I det minste kan vi vite rammene og rammevilkårene og lettere innstille og tilpasse oss og finne vår plass i det mørke, i det lyse. Vi kan ta bolig i tilværelsen slik den også er og kan være: det mer lyse livet og den svarte døden. Kort sagt: Svart og hvitt tegner opp og er rammebetingelser, på sett og vis, for oss og for meg. Her er jeg. I dag: relativt lett til sinns mens jeg gradvis pakker ned hjemmet jeg skal flytte fra.
aspergerinformator.com 