Det er mandag, er det blåmandag? Jeg tror ikke det. Jeg tror heller på den blå hesten. Eller på blåveisen som spirer hver vår, og andre trofaste blomster i sommer-hagen litt senere – tenk bare på vakre forglemmegei! Eller og ellers så tenker jeg gjerne på samfunnet som har vært der når jeg har trengt det som mest – på litt godt og vondt, men uansett – på en måte som har berget livet mitt også mot min vilje.
Jeg snakker om de blå lysene. Uttrykkningskjøretøyer som kommer, være seg ambulanse eller politibil. Klok av skade som man sier, sitter lysene i meg. Når jeg ser biler i utrykning nå, går tankene ofte tilbake til ganger jeg har vært inne i bilene. Til dager der livet stod på høyt spill.
Livet vant. Redningsmenn og hederskvinner fikk meg i havn. Jeg kjenner også på en dugnad, jeg kjenner på en ånd etter å hjelpe til. Jeg vet så godt at det haster for andre når jeg ser blålys i dag. Liv som står, er, ligger i livsfare. Liv på russisk rulett. Jeg er glad for å se, de gangene jeg er ute og kjører med personalet, hvor fort folk flest svinger til side og gir plass til ambulanse, politi og brannbiler der de kommer – snart forbi – når blått, blinkende lys er slått på med eller uten alarm-larm.
aspergerinformator.com 