Jeg har lest Fallet av Albert Camus (Solum Bokvennen 2023, lesereksemplar), en roman som utkom første gang i 1956, like før forfatteren mottok Nobelprisen i litteratur. Boka er oversatt fra fransk av Tom Lotherington.
Fallet er en liten roman som velter meg underveis. Jeg famler og tomler litt rundt, men ender opp på to bein – både ydmykt krumbøyd og litt forhøyet! Boka fortelles av pariseren Jean-Baptise Clamence, en tidligere respektert advokat og forsvarer. Han brukte å forsvare fattige og utstøtte.
Når boka begynner, befinner han seg i Amsterdam der han har søkt tilflukt, på en sliten havnekro med navn New-Mexien. En velvillig tilhører forviller seg av og til inn – er det meg? Han forteller om menneskene og river dem ned fra sine høye hester.
Men han sparker først beina av seg selv. Når han anklager seg selv og bekjenner egen skyld får han på en måte en folkerett til å dømme også andre – faktisk hele menneskeheten. Er det oss?
Jeg begynte å tenke på hva som gjør et menneske godt. Romanen fikk meg også til å tenke på det absurde i at vi ofte kan kjenne oss ekstra gode om vi får gjøre gjerninger som redder noen i deres ulykke. Setter vi mest pris på at de får lide så vi selv kan få skinne skikkelig klart?
Jeg ser stjerner samtidig som de surret litt rundt i hodet mitt, som om jeg hadde falt som Donald i en tegneserie! Det var innimellom vanskelig, i alle fall nå som jeg har litt mangel på konsentrasjon, å følge noen av de fabelaktige tanke-resonnementene Clamence framfører. Når jeg greide det – ved å lese om igjen noen setninger innimellom – var det en seier. Jeg setter – sammen med punktum her – fem prikker på terningen. Bør oppleves.
aspergerinformator.com 