De siste dagene, har et brev ligget på stuebordet. Nå har jeg brettet det sammen og lagt det vekk. Men det lever, her hos meg. Inni meg og utenpå. Det er med på å gi meg rammene jeg må ha for å overleve. Selv om det kan være vondt at situasjonen – les: jeg, er sånn – så er det noe godt i at det i det minste er forstått. At jeg er forstått? Det uvirkelige, det vonde, det som ikke (burde) finnes? Med forståelse, får JEG likevel lov til å finnes.
Bildet over her, viser et sykehus, sånn det lå svart i kveldssola, under den fine himmelen jeg kanskje lengtet til? Ville jeg gi opp? Var det mest beksvart? Heldigvis står jeg her på jorda, blant rosa kopper og en egen skrutrekker til å fikse på det ene og det andre. Med begge bena står jeg her, går jeg her, selv om jeg trenger krykker (som jeg håper kommer snart).
Når jeg får ha et liv jeg kan bære, kan jeg oppleve glede innenfor gitte rammer. Jeg smiler, jeg ler. Jeg snakker med andre. Jeg deltar i samfunnet, noen ganger delvis, andre ganger ganske totalt. Lørdag var jeg en tur i lokalmiljøet, bare innom butikkene, men det var fint å kjenne at jeg (kanskje) hører til.
Jeg hadde besøk i helga, ganger to! Det var også veldig fint. Virkeligheten kommer inn til meg og vi møtes i symbiose. Vi kan leve sammen, det kjenner jeg, selv om det er i tilmålte tider – altså, jeg er ikke sånn supersosial med venner over lang tid om gangen. Besøk en til en, kan likevel være skikkelig fint. Det er viktigere å ha det bra sammen, enn å få til alt mulig festlig i stor stil, syns jeg. Jeg trenger ikke noe party. Jeg trenger mer å feire hverandre og livet og hverdagen. Det er vi og det og den som er. Her.
aspergerinformator.com 