Inside (good night?) story: natt til søndag drømte jeg noe merkelig. Det var ikke ubehagelig, bare underlig. Det var om å lære om autisme og om ulver. Jeg lærte om hvordan man kunne kjenne igjen ulven om han har vært ute, ved å bruke sansene. Er jeg i sans og samling? Jeg lå på alle fire og luktet på spor. Jeg fikk innprentet fargen – grå – i hodet eller under huden, og kunne kanskje navigere?
Jeg hadde en tydelig følelse av at det handlet om autisme da jeg våknet mitt i natten. Kanskje var det fordi jeg hadde koselig besøk av ei venninne som er interessert i meg – og glad i meg? – som akkurat meg. Hun spurte litt om Asperger og autisme, og jeg forklarte også at Asperger er autisme, i en form.
Jeg gikk videre inn i drømmen. Jeg la meg til og forsøkte å sove, og sovnet en time eller to til. Da forsvant jeg lenger inn i fortid, i drømmene, og blandet inn noe fra jobb med et familiært dødsfall fra tjue år tilbake. Jeg er visst alltid parat, i minner om død og liv. Jeg er likevel ikke bare zoombie – altså en død levende. Jeg lever tvert i mot, kanskje ikke i best velgående, men jeg har det ganske bra! Jeg har det bra med å være Helene, også meg å være Helene med Asperger syndrom, på autisme-spekteret.
Jeg trenger ikke rope ulv-ulv. jeg blir tatt alvorlig og kjenner meg respektert som det mennesket jeg er. Jeg kan i stedet titte ut av vinduet og speide etter måneskinn! Er det en drøm om lys i mørket, som kan komme godt med for folk flest?
aspergerinformator.com 