Når det er tøft og det kjennes ut som om det bare regner, kan det være fint å tenke på at en ikke drukner og at når det regner på presten, drypper det på klokkeren.
Jeg tenker litt at det stort sett finnes noe lyst i det mørke og oversvømmende, for eksempel metaforisk sett en knall gul regnfrakk og gummistøvler å gå videre i livet med.
Jeg griper min metaforiske paraply når det stormer. Setter på musikk som bekrefter følelsene mine så jeg ikke er alene, til jeg igjen hører og ser mer lys og glede.
Kan du høre dråpene på taket, akkurat som en liten applaus? For meg, for deg.
aspergerinformator.com 