Jeg har en del svart/hvitt-tenkning. Det er enten eller, bra eller dårlig, leve eller ikke leve, svart eller hvitt.
Jeg leste en dag om sjakk, rutene på brettet som er svarte og hvite. Jeg tenkte på hvordan min litt firkantede hjerne liker å holde seg til rutene, rutinene, de faste mønstrene.
Jeg liker at hver spillebrikke har sin måte å bevege seg på. Bøndene, løperne, dronninga. Best liker jeg hesten, som hopper et hestehodet foran meg med to fram og en til siden.
Hesten både følger et system og går sin egen vei. Kanskje kan jeg være hesten? Kan jeg være den blå hesten jeg har skrevet om før? Det kjenner jeg et håp ved, et håp som er innenfor rekkevidde. Altså: jeg kan utfordre meg og oppleve fine ting – på siden – når grunnpilaren er stabil.
Stabiliteten kjenner jeg at jeg har med helsehjelpen jeg er under per i dag, med bosituasjonen der jeg har et fint hjem og samtidig nødvendig personal-oppfølging. Hele døgnet.
Jeg er ikke en døgnflue. Jeg lever i flere år – har i hvertfall vært her i snart førti år nå. Jeg krysser fingrene, holder tomlene. Opp? Får jeg en tommel opp av deg også? Like me if you love me, eller noe sånt. Nok snakka, bare svar: ja eller nei på om jeg kan regne med deg! Er jeg ålreit nok, til å få leve, sammen med alle dere…? Jeg lukker munnen, stryker forbi ett hvit smil, speiler meg i isen og tråkker på feltene av svart, bar asfalt.
aspergerinformator.com 