Det er fredag 15. desember og jeg skal på teater i Oslo. Det Norske Teateret åpner opp for snøstorm og solidaritet! Jeg klapper meg på hodet, legger håret på plass under lua. Kan jeg på veien bygge en snømann? En ekte ny venn!
Jeg har med meg venn. Jeg har med meg familiemedlem, pappa er helt parat og kveldens privatsjåfør også. Jeg er ikke alene verken på teater eller i livet. Det at jeg kan kjenne og være nær andre mennesker rundt meg, gjør meg varm om hjertet.
Julen er en tid flere ensomme er ekstra ensomme. En del med autisme, oppfattes av og til som litt einstøinger, vi har kanskje ikke veldig mange nærmere beskjentskaper. Det jeg opplever av fellesskap i det lille og nære, fungerer godt for meg. Jeg får vært litt én til én eller én til noen få. Jeg blir ikke overveldet samtidig som jeg kan være noen også for de andre(?)
Jeg håper. Uten å røre for mye rundt grøten ønsker jeg at dette var varm og god nok tale til å forstå i det små. Fortsatt omgjengelig, god førjulstid. Ta vare på deg, ta vare på hverandre. Det henger sammen, vi hører sammen.
aspergerinformator.com 