I dag skriver kalenderne 23. desember og det er 1 dag til julaften. I går hadde jeg besøk og vi ringet egentlig julen litt inn! Sånn kjente jeg det og nå er jeg i julemodus – ja i rett, god stemning.
Jeg håper det blir en ålreit jul, for store og små, i det ganske land. Det er er egentlig litt artig det der med ganske land, for når jeg skriver eller sier det, har hodet mitt så lyst til å rime med det samme, si noe om det danske land. Litt som deilig å være norsk i Danmark kanskje? – slagordet som solgte reiser over sjø og vann. Jeg har en liten drøm, som kanskje kan være realistisk og innenfor – å en gang i livet reise til København med overnatting i byen slik at jeg kan oppleve for eksempel julemarkedet som arrangeres i tivoliet der, med lys og det hele i det gamle og ærverdige hvis det er i førjulstid, eller annen kunst og kultur til andre tider.
Klærne til julefeiringen er pakket. Det samme med presangene jeg skal overrekke on the Christmas eve! Julekort er skrevet. Ernæringen min er lagt i et eget nett, så blir det ikke enda mindre fett på julegrisen meg heller, sånn etter endt jul mener jeg. Ja, spøk til side, det er litt alvor i det. At jeg nevner det, er nettopp fordi det egentlig er livsviktig. Jeg forstår det og for å klare å leve i en litt sånn vanskelig tilstand, er litt galgenhumor, ironi og skråperspektiv både godt og nødvendig vil jeg si. Likevel – midt i spøken, bor en liten gråt som jeg håper kan stilnes, roes, smiles til og klemmes bort i en ekte juleklem. Er du min venn?
Jeg kan være sårbar. Jeg kan være sterk. Jeg kan føle meg splittet og dobbelt opp på en gang, litt som to for én, to i én.
I morgen er dagen. Til å dele ut hjertevarmen min i konkret form. Jeg planlegger gaver og sånt nøye, og jeg håper at jeg/gavene treffer bra. Jeg vil at de skal gjøre godt og vise at det menneskene rundt meg er for meg virkelig er noe å feire og ta vare på, det unike i hver og en vil jeg speile og reflektere og hedre.
I kveld er nesten kvelden. Det er en sånn kveld jeg alltid har vært glad i. Det er kvelden der juletreet kom på plass og grevinnen og hovmesteren trådte opp på tv-skjermen! Da jeg var barn var også Ingrid Espelid en viktig gjest, som gav oss de siste tipsene mens pappa tittet inn på ribba som fikk siste forberedelser og inspeksjon til den store dagen. Det var en dag med spenning, kribling og ekte glede – i det som er, her, hele tiden. Ikke bare i morgen, men i at vi finnes og er glad i hverandre. Det tenker jeg, det kjenner jeg.
Når vi ser grevinnen og hovmesteren, som kommer til samme tid på samme måte hvert år, og ler og humrer litt, så husker jeg alltid på det pappa har fortalt meg om min farfar som er født i 1907 og døde da jeg var treåring – at farfaren min lo så godt til den. Da tenker jeg at noe er helt uavhengig av tid og alder. Noe er gyldig på tvers av generasjoner, og også på tross av dødelighet. Julens samhold for meg er på en måte udødelig. Jeg håper alle kan ta litt ekstra vare på hverandre – inkludert seg selv, det er viktig – nå og for alltid.
Best wishes, from all me to all of you… christmas joy and «lol!»
aspergerinformator.com 