Personer med autisme, sies av og til å mangle empati. Vi har vel kanskje mer en annen måte å vise det på.
Jeg, er veldig konkret. Likevel kan det nok misforstås, når jeg viser gleden min over et annet menneske med å gi en presang, kanskje et hjerte også, og samtidig ikke klarer å bare skravle og være god venn/venninne.
Med mine planlagte, konkrete gjerninger – med ord, gaver, symboler – får jeg av og til vist at jeg har lyttet til det personene forteller meg. Jeg vet hva de liker, jeg vet at bokmerket skal være akkurat grønt for eksempel.
Jeg reagerer ulikt i ulike situasjoner, sånn som alle andre. Men jeg vil i dag rette stor takknemlighet. For jeg er glad, takknemlig og kjenner medfølelse og empati til for eksempel kollegaer og arbeidsledere på jobben. Personer som setter pris på den jeg er der, og som jeg setter pris på. Dette er sosial kontakt, samtidig som nyttig deling av arbeidskraft og god ressursutnyttelse. Vi bidrar, – i fellesskap!
Det er stort sett alltid alltid noen som hilser blidt på meg om morgen, som jeg kan gjengjelde et smil til. Videre er kanskje noen som har en litt mindre kul dag, som det er viktig å vise at en verdsetter også når formen deres ikke er på topp og de kanskje lengter litt hjem igjen. Det er stort sett alltid noen som viser meg at jobben jeg har gjort har vært god, og det er alltid alltid verdt å takke hverandre for dagen!
Dette er grunnleggende konversasjon. For noen faller det naturlig, for andre ikke. Jeg prøver på mitt vis – mitt bevisste, presise vis – å treffe spikeren på hodet, takke nok og være empatisk og støttende når det trengs også når jeg kan føle at jeg ikke har de samme faste, naturlige frasene som andre.
Det krever noe av meg også. Det krever at jeg tenker på hvordan ordene mine kan oppfattes av andre. Vi er ulike mennesker med ulike behov. Jeg trenger å føle at jeg mener nøyaktig det jeg sier. Derfor velger jeg noe jeg står for og som jeg synes kan tilføre noe. Mer enn bare å si noe for å være hyggelig.
En del har uansett lært meg å kjenne, tar og godtar meg som jeg er – her. Vi kan gjenta de samme snakke-mønstrene mine og det gjør meg trygg. På flere arenaer på jobb blir jeg trygg fordi jeg vet at jeg kan stille de faste spørsmålene mine uten at det blir for dumt eller for riv ruskende galt. Jeg får svar når jeg spør om de andre har planer den dagen (etter jobb), om man vil se noe på tv kanskje, hva de skal ha til middag? osv. Takk, for maten – jeg mener praten!
Å få til samspill i faglig og sosialt er som musikk i mine ører.
Når jeg kommer hjem er jeg glad for oppgavene vi har utført på arbeidsplassen induviduelt OG som et lag. Dette er fine ting å tenke på. Min reaksjon er samlet sett medfølelse og takknemlighet, mellom alt som kanskje har stått på spill. Godt levd, (alle) sammen – takk og god, velfortjent helg til alle som én.
aspergerinformator.com 