Jeg har så lyst. Jeg har så lyst til å vite og forstå mer av menneskene jeg er glad i. De som er eldre enn meg, de som jeg har familiebånd med. Likevel er det liksom ikke sånn at man så ofte tar lange samtaler om for eksempel forrige generasjons barndom.
Jeg har et familiemedlem som er 93, som jeg elsker skikkelig høyt. Hun er helt klokkeklar og kan så klart fortelle om krigen. Jeg vil gjerne forstå alle mekanismer og følelser fra krigsårene. Likevel er det liksom ikke det jeg begynner å spørre om over en søt porselenskopp.
Jeg har lyst til å lære om foreldres forelskelse. Jeg vil lære hva som gjør at man elsker og holder sammen i nærmere femti år. Som også skal bli fler, hjertet mitt dunker for det. Jeg vil fotografere tilbake i tid, fortalt med ord fra de jeg kjenner i dag, fremkalle på nytt. Jeg vil fange store bilder og fokusere på smått.
Jeg har lyst til å se fra menneskene var barn til de er de som jeg kjenner, her og nå (og gjenfortellinger fra livsløpet til de som har gått ut av tiden). Men hvordan begynne på en begynnelse, når det er nåtid vi har sammen – og den også med lang og god historie?
Jeg savner ingenting – bare egen kunnskap og forståelse av alt som er vest å vite . Jeg vil gjerne vite, for å kunne beholde minnene i de menneskene videre, de minnene som jeg ikke kan bevitne og derfor sørge for automatisk. Jeg trenger fortellingene. Jeg vil være historisk forvalter.
Jeg hørte forresten av man eier et privat bibliotek om man har over tusen bøker. Jeg har et godt, privat bibliotek. Velkommen, og tre inn. Så kan dine fortellinger kanskje bli ført i pennen min, selv om de ikke skal mellom to permer. Jeg bare liker så godt å skrive, erindre, reflektere, huske og ta vare på – konkrete omriss til evig tid.
aspergerinformator.com 