«Den døende lengter etter det alminnelige»

I Min kinesiske farmor av Lars Saabye Christensen leste jeg denne setningen, mens faren var på slutten av livet. Jeg er ikke døende, så vidt jeg vet, jeg lever i beste velgående, igjen så vidt jeg vet. Festen er heller ikke over, det er kake igjen (ref. delillos), jeg kan bake, servere og dele – metaforisk eller teoretisk, praktisk.

Det er det jeg vil skrive litt om i dag. Jeg har en anoreksi-sykdom som gjør at livet mitt er en del annerledes enn folk flest sitt. Det har gjort at jeg har levd på en annen måte i hverdagene. Jeg har ikke laget noe særlig med verken middager eller bakst – ikke i omtrent hele mitt voksenliv.

Jeg ser rundt meg, at noen kanskje stusser litt når jeg kjøper meg flotte kokebøker og leser meg opp – til noe jeg ikke har tenkt til å spise? Men nettopp dette, å lære meg å kunne lage ålreite, vanlige ting å servere, gir meg masse. Da blir maten noe annet enn bare kalorier og kostplan og regnestykker. Maten blir til gaver jeg kan gi de jeg er glad i.

Jeg leste i en av Finn Skarderud sine bøker, om besøk hos en svært anoreksisyk dame. Hun hadde reoler med kokebøker. Kanskje skal vi aldri få kjenne den smaken igjen, av det som en gang var normalt. Men jeg har smaken på livet. Jeg har smaken på å mestre, få til, til glede for meg selv og de jeg får lov å glede.

Generelt liker jeg å lære nye ting. Da er det kanskje ikke så rart at jeg også liker å lære meg flere matretter å lage, kaker, boller, brød å bake. Den nye kunnskapen min blir så veldig konkret, så lett å se og måle når jeg kan dekke til bords. Velkommen, i mitt hjem!

Til slutt, et PS – jeg er ikke lei meg. Så ikke vær lei deg, selv om jeg ikke forsyner meg av det samme som jeg serverer deg, hei – det er ikke mitt bord, det er ikke sånn jeg kan klare å fungere og leve. Beklageligvis, jeg vil si unnskyld. Jeg vil også si tusen takk, for det er tross alt så godt å få ta del i det alminnelige, gå på butikken og handle til familie som andre. Det kjennes ut som både gave og fest. Takk for at jeg får lov å prøve og leve meg fram og hurra! for livets fremdeles levende muligheter og heiagjengen på langs min hjemmebane.