Jeg er ikke akkurat som andre. Jeg er som akkurat meg.
Noen ganger ikke fullt og helt det heller,
for når noe vondt hender rundt en kan normale ting liksom briste.
Heldigvis, uten å gå i knas. Jeg ligger ikke i grus.
Likevel har jeg flere ganger i livet opplevd at ting blir så sterke for meg at jeg blir svak, om du forstår hva jeg mener? Eller, det gjelder jo for meg selv om du eventuelt ikke forstår. Samtidig kan man si: Det er styrke i å vise seg svak. Det er sentralt å erkjenne sine egne følelser. Da kan man bli litt venn med dem igjen, om man orker å lytte og det går an å reise seg igjen.
Alt i alt er det kanskje også lettere
i tunge tider
å tåle sin midlertidige lavere tålegrense hvis
man ser sammenhengene. Jeg henger
med, på sett og vis, på godt og vondt.
aspergerinformator.com 