I det siste har det i nyhetsbildet vært mye om å sakse fra ulike kilder og referere andre uten å oppgi referansene sine, for eksempel i masteroppgaven sin som det har blitt kjent at flere sentrale politikere har blitt tatt for å ha gjort.
Jeg tror ikke at man alltid har sakset og ment å stjele eller jukse. Når man er i en prosess der man skriver oppgavene sine eller andre fagartikler og har jobbet mye med stoffet, kan jo ting man har lest ha satt seg slik at de nesten kommer ordrett uten at man husker det som noen andres enn kunnskap man selv kjenner og er enig i. Det er likevel veldig viktig å være nøye på å oppgi kildene sine.
Men når man gjør det, og gjerne skriver også mer og utfyller, kan man ha glede og nytte av hverandres kunnskap og vokse videre på hverandre.
Jeg vil også trekke fram at jeg flere ganger har blitt inspirert av forfattere til tekster ut fra et ord de har valgt for eksempel. Gullkorn blir til nye gullkorn, når jeg drikker av litterære elver. Jeg fosser til og med over, og bruser av glede.
Jeg hører også ofte i intervjuer med kjente, etablerte forfattere at de bevisst leser svært mye litteratur og tar notis av setninger, ordbilder og annet de fester seg ved og vil bruke som inspirasjon til egne tekster. Det forteller meg mye om at litteratur er viktig for hverandre – inkludert forfatterne selv. Jeg tenker videre at dette gir en levende litteratur i symbiose som stadig vokser og spirer videre, eller skriver videre kanskje vi kan si!
aspergerinformator.com 