Tro kan flytte fjell. Så, om man tror at man er litt mer ålreit så blir man kanskje et bedre speilbilde å møte på speilflata på garderobeskapet? Spøk til side, det er litt alvor i det. Noen dager synes jeg det er vanskelig å se meg selv. Kroppen endrer seg litt når man er syk. Med alvorlig benskjørhet kan ryggen krumme seg sammen og resten bli litt deformert, kanskje man kan si. Jeg tør nesten ikke si det høyt. Jeg hvisker over tastaturet.
Likevel må man liksom våge å se seg selv. Fordi en selv er viktig for å faktisk ha et liv da. Man er jo bare denne personen, ingen kan gå inn å være Helene for meg. Om jeg graver meg ned, må andre danse på graven – og de kan selv om de prøver skikkelig iherdig, ikke være akkurat meg. Og jeg – jeg har glede av å få være til.
Jeg satt en dag på gulvet framfor speilet, og brukte skoskrape-dachsen min til å illustrere små steg framover (se bildene under her). Jeg valgte å først ha hodet framfor uskarpt (fokusere i speilet), og så, når jeg lot den komme lenger inn i bildet, fokusere. Var jeg da et hode klokere, smartere, i ett med det som er viktig? Framfor bare speilbildet, der bak.
Slike øvelser – uten meg selv egentlig med men mine indre tanker og følelser- kan være litt ålreit. Foto er en form for å utvide perspektivene, se på andre måter, fra ulike vinkler. Der nede, gikk det framover. Er det tid for en ålreit vår å rusle sakte i det grønneste gresset? Ser jeg deg, ser du håp, er vi en duo (sier jeg litt høyere til speilrefleksjonen å huske på, fra i morges).
aspergerinformator.com 