I dag er det kvinnedagen. Jeg husker aller best både kvinnedagen og arbeidernes frihetsdag fra den lange tiden jeg var mest på sykehus. Da var det en og annen som viste å verdige meg som menneske som andre kvinner og arbeieider (arbeidssom med mitt) som voksne folk flest.
Da det ble formidlet – med et enkelt gratulerer eller en rose – plantet det seg i minnet mitt som en tatovering til evig tid. Jeg vil si: Gratulerer med kvinnedagen ano 2024, både kvinner og gode «bakmenn»! som stod og står, ved min side og flere andre, vi kan vel alle trenge en støttende krykke av og til?
Sammen kan vi støtte hverandre opp og bygge et samfunn som er mer godt å leve i. Det tror jeg på gjennom aksept og anerkjennelse av enkeltmennesket, som jeg har opplevd og derpå har klistret fast på innsiden av hjertet mitt. Jeg stryker hånden min over, legger mykt mot et hardt og livsviktig hjerteslag.
aspergerinformator.com 