Noen ganger (les: veldig ofte) leker jeg med ord, og ordbilder. Jeg falt onsdag 28. februar og fikk flere brudd, og en dag jeg puslet litt rundt med å sette fram grønnsaker til middagsbesøk hadde jeg mini-plommetomater på benken min, i en fin skål. Jeg kom brått til å tenke på tomat/ketchup-vitsen med tomater som gikk over veien, den ene ble påkjørt og… «Come On, Ketchup!» – det poenget i enden på «visa.»
For sånn er det kanskje, når man går på trynet. Jeg ble heldigvis ikke til ketchup (jeg tror ikke jeg hadde smakt så godt), men jeg har fått en annen form jeg og – etter fallet – en annerledes, midlertidig fungering. Så smiler jeg litt over en lav sko med tanken på å «catche up»-igjen da, få med meg det jeg i denne tiden kommer til å gå glipp av «out there».
I will be back, nemlig, ja det håper jeg, både i hverdagen, arbeidslivet mitt og som en godt fungerende husmor for meg selv og gjestene mine! Der det er hjerterom, er det husrom. Der det er «ketchup» som strømmer i årene og ikke utenfor – er det litt liv i dem.
Ja, det er håp i alt dette, i å leke med ord og se humoren i absurde og vonde ting også. Jeg finner sammenhenger, legger to pluss to sammen og noen ganger får jeg riktignok fem. Men – det er bedre enn å legge seg ned å gi opp. Ps. Det er viktig å passe med så jeg ikke ler for kraftig bare da, hehe – da skriker kroppen til for at jeg fins til! Og – DET trenger jeg ikke ytterligere indre protester på akkurat nå. Det er jo lett å grave seg selv litt ned og føle seg både utenfor og mindreverdig når man ikke engang kan være helt seg selv.
aspergerinformator.com 