Maktesløshet i våren – hva det kan være?
en fugl, så fri
som bygger rede ganske snart
skulle gjort rettere sagt
etter parringsdans
flyr i stedet
i blankpussa vindusrute
Jeg husker
jeg var barn og det kjentes kanskje egentlig som den første og største
gravferden jeg var i, noensinne.
Vi måtte hjelpe en fugl – var det en liten, grå spurv? – ned i jorda. Fugle-skrotten satte spor i sjela, hadde fløyet inn
i et barnesinn, og landet der til evig tid. Litt som at jeg
alltid har dyra under vingene, vil ta vare på dem
nesten mer enn meg selv – hvis jeg har dem nær meg, som
en hund i fanget, husker du meg, hunden min oppe i en hundehimmel?
Jeg husker en annen vår. Jeg var over tjue år. Noen fugler hadde slått reir i takrenna. Noen søte små fugleunger kom til verden, så dagens lys, kjente kanskje solas varme, vindes sitrende bris.
Deretter, kort tid etter, på flyvetrening med far og mor
kastet en katt seg over dem, lot dem møte et gap.
Jeg møtte neste morgen
tapte, forlatte fjær, rester
av naturens råskap som jeg ikke kan
råde over.
Det må være vårens mektige maktesløshet, i naturlig form.
aspergerinformator.com 