Engler i tåkeheimen

Jeg kaller en tåkelur
og synger litt ut

jeg håper du kan høre
en gjøk som søker skogens ro
helt høyt til fjells

mens jeg sitter her
i lavlandet trygt gjemt

Sånn sitter jeg og synger og leker med ordene, strofene, i det dypeste alvor. Jeg tenker på påsken. Jeg tenker på påskefjellet. Jeg tenker på mennesker som lykkelige legger ut på skitur, for eksempel. Jeg husker da jeg var barn og hørte om katastrofene. Jeg husker skrekkhistorien, som dessverre kan gå igjen når som helst, med å ikke kunne se mange centimeter foran seg. Det er i livet det spøker! Det kan komme så tjukk tåke at man ikke finner igjen hytta si, enda man er rett ved hytteveggen.

Samtidig tenker jeg med liv og lyst på det lyse også. På den gule appelsin. På perfekt smurte ski. På gode opplevelser, mennesker i mellom, på kryss og tvers i løypene.

Midt i mellom der et sted, ligger realiteten jevnt over kanskje? Det at ikke alt er plettfritt, skia kan være litt bakglatte og motbakken stor, kanskje sekken tung og småungene skriker, og så kommer smilet fram igjen. Vekselsvis og godt, i tåkeheimen finner man som regel fram om det ikke blir nettopp slik tåke ala fjellvegg som i skrekkhistorien fra virkeligheten.

På den middelveien har jeg kjent på følelsen av å delta, kunne gjøre en forskjell i det noe kanskje går litt skeis. Et av årene jeg har jobbet på arbeidsplassen min, pakket jeg førstehjelps-pakker til Rødekors som var nettopp slike man skulle ha i sekken sin når man var på tur ala påske, for eksempel. Da husker jeg at jeg selv kjente meg litt tryggere på at folk kanskje opplever påskefjellet godt. For eksempel kunne man bli utrustet med gnagsårplaster kjekt å ha om skiskoa satt litt for støpt.

I dette følte jeg meg også som en del av samfunnet. Jeg kjente på å høre til, der noen faktisk var. Det tenker jeg er en fin følelse, noe ala samhørighet. Når man går i fjellet, kan man kjenne akkurat det – når man møter noen, er det veldig ofte man hilser på hverandre! Helt uten å kjenne hverandre forøvrig. God påske, det er ingen skam verken å slå av en prat eller å snu om ferden blir for bratt eller naturen for utrygg. Ta høyde for været, sier jeg og kanskje kan jeg låte flerstemt sammen meg flere som vil hjelpe folk flest der oppe i det solgule som brått kan bli grått. Jeg bøyer meg rolig ned og sjekker gradestokken som ligger på benken her: rimelig godt mildvær inne hos meg!