Sol over gravlunden

Sol over et vakkert sinn, jeg stryker meg over kinnet. Er det en tåre jeg vifter vekk? Jeg er i erindrings-hjørnet. Smilet er likevel framme. Jeg har gode minner og en fin tanke i hodet.

Jeg tenkte på dette med at man sier at noen har vært skikkelig snille hvis sola skinner på bursdagen deres – da har de levd på en god måte det siste året. Da min bestefar døde – en august – og det var begravelse var det en intens varme. Sola lå over kirken, kapellet og gravlunden. I dag tenker jeg: Selv værgudene så at min bestefar var snill, så godt som hele sitt liv!

Selvsagt henger det ikke reelt helt sammen, men det går opp og passer godt likevel. Jeg liker å lage meg slik «logikk» – forme en mening i det som både kjennes og er meningsløst, som at sykdom må ta folk ut av tiden også før livet hadde trengt å være slutt mer aldersmessig og derpå naturlig sett.

Jeg ser meg i speilet, setter håret opp i en topp. Går ut i stu igjen, ser ut av vinduet. Sola skinner i dag også, glimtvis og av og til. Var det en god innsats å dusje i dag? God helg, jeg ønsker meg og deg og alle som er her! I tillegg har jeg lyst til å nevne boka jeg leser nå: Jan Kjærstad Tegn til kjærlighet der det står noe om at vi skriver fordi vi skal dø, og så kommer neste erkjennelse litt senere ut i boka: vi skriver fordi vi vil leve. Her er jeg, nå. Jeg har stor tro på at denne helga blir god.