Uten å gråte

Vi kjenner omtrent alle som én til det å gråte mens vi skjærer løk. Litt sånn kan det også være når man snakker om triste ting, at tårene kommer mer eller mindre automatisk mens man går inn i noe sårt og vanskelig. Det kan være å vandre tilbake i vonde minner.

Jeg opplever veldig ofte de vonde minnene som helt overkommelige i dag. Noen av dem er hårreisende og var sikkert skjellsettende for de som var glad i meg og stod på utsiden uten å kunne gjøre stort da de utspilte seg i samtid, i en veldig fortvilet tid. Jeg gjorde ting jeg ikke er stolt av også. Jeg er i dag et menneske som ikke er stolt av alt som er meg. Men jeg er nå her – og vil takke mens jeg står han av.

I det vonde opplevde jeg nemlig så godt som alltid også gode ting. Jeg så mennesker som gjorde sitt ytterste. Sammen gjorde vi så godt vi kunne. Vi kan vi gå videre på jorda nå, jeg også som fortsatt i live. Tusen takk! Jeg smiler og gråter ikke, ikke engang når jeg tenker på det svarteste svarte. Kan det være som å ha oppnådd et karate-belte i livsmestring – tross alt – som videre vil beskytte, mot andre vonde tider og refleksjoner som kunne føltes dystre ene og alene? Jeg klapper på skuldrene, er det dine er det mine? – Uansett: applaus!