Jeg har lest Opp Oridongo av Ingvar Ambjørnsen (Cappelen Damm 2009), en roman jeg hørte som lydbok da den kom ut og jeg selv befant ,eg på sykehuset og ikke var helt i form til å lese på egenhånd. Boka gav meg den gangen en god opplevelse. Nå har jeg opplevd – med egen leseevne – opplevd den igjen.
VI møter Ulf Vågsvik som har lagt fortiden, som viser seg å ha vært tilbragt med å være innestengt i seg selv, bak seg. Han trapper opp på en øy på Nordvestlandet, hos Berit, med hatt og koffert. Berit har sendt han et par brev og Ulf er velkommen til å komme på besøk. Men Ulf Vågsvik har pakket noen skjorter for å bli.
Øya blir rammet av en ulykksalig hendelse når en hollender-familie ankommer for å starte et godt liv i Norge. Faren i huset dør under velkomst-seremonien der hele bygda er samlet, og den tolv år gamle sønnen Tom rømmer av sted. Fra der går det kanskje meste ned?
Det blir en historie å snakke om, om det å ikke snakke, havne inni skallet sitt og bli stengt inne i seg selv. Ulf får, som mannen som fant Tom da bygda trodde han var gått på sjøen, oppdraget om å følge han opp og prøve å lokke han ut av tausheten. Ulf begynner å fortelle, kanskje mest for seg selv, om reisen opp Oridongo.
Ambjørnsen har en evne til å skrive fram varme portretter om mennesker som er litt på sida av det ordinære formatet, utenom det vanlige. Jeg kjenner igjen Elling og andre som har en litt annen måte å tenke og være i verden på, i Ulf. Boka er sørgmodig, vakker, øm og humoristisk. Jeg verdsetter variasjonen i oss mennesker litt ekstra når jeg ser menneskene som trer fram via Ambjørnsens blikk og penn.
Jeg fløt med og jeg lever akkurat nå ekstra godt med at også jeg har en historie om å reise opp en mørk flod. Gjenlesning til gjenkjenning i selve livet og den som er meg, hei! Lysende glede å dele et ut sterkt terningkast 5.
aspergerinformator.com 