Jeg kikker
gjennom kikkehullet og ser
stort
noe som var smått
Kanskje er det slik jeg kan beskrive å ha blikk for detaljer, på en sånn måte at detaljene føles større enn helheten – et ganske typisk trekk for mange med autisme.
Det er detaljene som lett kan velte meg og som også får meg etter å jage etter ting. Jeg trenger at ting blir mest sånn som jeg hadde tenkt, forestilt meg. Blir det bare nesten, er jeg ofte ikke i balanse – enda!
Stikkordet for hvordan jeg fungerer er kanskje enda. Det at jeg ikke gir meg. Jeg har stamina. Jeg jobber for å være god nok, i den som er meg selv. Ikke miste jordfestet. Holde beina på jorda selv om jeg gjennom kikkhullet er en slags kikkert som forstørrer alt opp og går til himmels for mindre ting. Alt som kanskje er uvesentlig for andre, kan både gi glede og uro. Det kan lett falle ned, i hodet på meg – alle mine innfall og behov for å lage verden min perfekt. Fra innsiden.
Der, inni hodet mitt har jeg det fint når jeg har planlagt til punkt og prikke og det ganske ofte også stemmer på en prikk, dette resultatet av å prøve å mestre hverdagen sin. Jeg får det jevnt over brukbart til for meg selv. Er det bra, er det dårlig, er det uforståelig eller til å forstå? Jeg tror at det er alt dette, på en gang. Og da er det i alle fall noe bra, smiler jeg og vi kan sammen le litt, av den som er meg. På godt og vondt 🙂
aspergerinformator.com 