Dyras interesse

(Innlegget inneholder sponsorat.) Jeg snakker ikke så mye MED dyr lenger. Jeg har ikke lenger egen hund. Jeg har ikke dyr som jeg besøker regelmessig eller som besøker meg fast.

Før snakket jeg mye sammen med hunden min, også når ordene mellom meg og mennesker liksom satt litt fast. Det var vel kanskje som om jeg også i helt ordløse øyeblikk, kjente på forståelse hos den firbente. Mellom fire øyne, ja hun kunne gitt meg fire labber på det. Skikkelig godfot! Jeg logrer nesten av meg selv mens jeg skriver om det.

Jeg skriver og snakker fortsatt mye OM dyr. Jeg minnes de jeg har hatt, deler personlige fortellinger – til smil og glede. Jeg opplever en forståelse mennesker i mellom om å ta vare på dyra vi har rundt oss. Velger vi å ha dyr, har vi et ansvar. Selv om noen ser ut til å glemme det, av og til.

Jeg har tatt ansvaret man har for dyr oppigjennom via å ikke for eksempel velge en hunderase som krever andre ting enn jeg kan gi. For eksempel ville jeg ikke vært fysisk sterk nok til å kjenne god kontroll i samspill med en rotweiler eller jeg ville nok ikke helt klart å innfri for eksempel border-colliens behov for stimulering. Jeg hadde en flott, strihåret dachs som hadde livsglede og som jeg kunne matche behovene til.

Det handler for meg om å kjenne egne begrensinger for å kunne ivareta dyras interesser. Det handler om å verdsette og respektere, på godt og vondt. Det handler om å ta – også for seg selv som menneske – veloverveide valg.

Her om dagen spurte jeg meg selv: Hvilke interesser hadde hunden min? slik som man spør folk med barn: hvilke interesser har dattera di, sønnen din? Jeg kunne svart: Ball og intet mindre enn: mat. Eller skog – uten regnvær – og peis. Eller kanskje: dagdriving og kulepenner. Hun(d) var ganske ivrig etter å gripe fatt i dem da hun var valp for så å tygge på dem mellom tennene til et så derpå mindre fornøyd ord fra meg! Kanskje var det ikke annet å drømme om, for meg med skrive-interessen min, enn å få en hund som skrev i mine fotspor?

Jeg smiler, retter meg opp i ryggen. Det handler – samtidig som det handler om å ivareta dyras interesser og naturlige instinkter – om å møte hverandre der vi er. Mennesker og dyr i symbiose. Det funker ikke å sette et dyr i bur og kun det – det kan være bare deler av måten noen får leve på, helst ikke konstant. Jeg snakker jevnlig med en som har kaniner, som har de på et stort og flott område. Kaninen generelt er et ofte misforstått individ som havner som burdyr mens de også trenger annen bevegelsesfrihet – også mentalt – i tillegg. Det er likevel heller ikke bare å åpne døra på vidt gap, og la dyret skure for lut og kaldt vann.

Det handler om å være sammen, for hverandre. Det finnes på en måte ikke dumme dyrearter: – hver enkelt er smart liksom til det den er skapt for. Jeg føler at i dag var skapt litt til å skrive om disse tankene. Jeg hadde samtidig på meg genser og t-skjorte fra dyrebeskyttelsen, og føler meg med det litt ekstra betrygget på at noen flere dyr er ivaretatt. Jeg håper videre at foreningens arbeid er med på å inspirere folk flest til å være dyre-ansvaret sitt bevisst. Det har jeg en god tro på, det handler om å tro på oss selv og være gode for hverandre – mennesker som dyr.