Back, back, back. Til en sårbar tid på sykehuset – for flere av oss – en tid som likevel: spiret! Midt i stua på sikkerhetspsykiatrisk avdeling. En annen pasient, som også er på samme spekter som meg, var så flink med planter han! Han likte spesielt godt å drive med dem.
På stua fikk pasienten drive fram – paprikaplanter i potte. Han hadde sådd fra kjøpte – og sikkert spiste – paprikaer. Frøene fikk renessanse og skapte håp og liv rundt seg. Det var fint så fint å se:
hvor villige de var tross et ellers nøktern inneklima. Her inne hvor også tankene mine spiret, fritt vilt. Til notater og dikt, i hverdagsmagi. Kunne vi innimellom få føle spiret også tankene mine, fritt vilt.
harmoni?
Jeg har fått to tomatplanter selv i år, samt blomkarse og gressløk. Jeg har de på uteplassen min, min vesle terrasse der jeg trives godt. Jeg tenker: Come on, det er håp i det lysegrønne. Selv om jeg selv ikke har særlig grønne fingre (de er i grunn hvite, med litt godvilje kan jeg si de er en grad gyldne), er det hyggelig å få noe til å spire og gro – og særlig gøy er det for meg når jeg kan få servere det som kommer opp av jorda. Fra jord er du kommet…
En tommel opp fra meg – eller to kanskje – til det som er og det som var, jeg bevarer begge deler i hjertet mitt. Jeg sender også en en varm tanke til han som var med på å gjøre det trivelig å være til mens håpet kanskje ikke stod nettopp så lysegrønt for mange av oss, der og da? Jeg vet ikke. Jeg vil bare takke.
Vanskelige tider var vanskelige, men de rommet også medmenneskelighet, omsorg og varme verken til å komme bort i fra eller glemme. Takk!
aspergerinformator.com 