Deg være ære (et alminnelig tankesprang)

«Hvorfor
får jeg sånne fraser i hodet
akkurat som om døden
kan danse
og det kan den ikke

den er en svart skygge
som legger seg
over leppene
til de som står igjen

kanskje blir det fortielse
kanskje blir det skrik og hyl
er det tårer
som blander seg med spyttet?»

… ja, sånn kan jeg plutselig begynne å assosiere. Ut fra egentlig et helt annet ord. Jeg begynte tittelen med kjære, og så fikk jeg dette «deg være ære» fra den salmen som man av og til forbinder med begravelser. Og det midt i en lys, varm og god ettermiddag.

Kanskje er det fordi
livet og døden henger sammen. At de er i forbindelse. At vi mennesker er i forbindelse med det som kan skje med oss og de vi er glad i. Vi gleder oss over fødsler. Vi klapper i hendene og lager storebror-krone. Vi blir med videre, til en fødselsdagsfest. Vi tenner tre lys, ti lys. Hurra meg rundt!

Flere med autisme henger seg opp i detaljene, og kan miste helheten. Jeg kan velte av det lille og se så stort på akkurat de tingene. Kanskje er det nettopp detaljene som får meg med i en runddans av ord. Jeg kan være svimmel av glede eller bare vrimlende hverdagståke. Er det ammetåke? Fra en som aldri skal amme. Kan jeg melkes? Som kyr. Mø! Jeg liker den artige tegningen på Litago-kartongene. Jeg liker navnet Dagros. Og jeg syns rosemaling vitner om tradisjoner. Så kanskje er alt sammen en del av å leve til siste sceneteppe går ned.

Kanskje var dette et meningsløst innlegg, fult av mening, likevel. Takk for at jeg er til, og kan få reflektere, tenke og skrive – i en rasende fart – det som tenkes, observeres, reflekteres i meg.