Jeg har ikke helt skjønt det. Dette med kjærlighet. Eller – egentlig har jeg forstått: Jeg virkelig elsker de som står meg nær, og jeg finner gode ting jeg vil ta vare på i andre mennesker. Jeg vil vise fram at jeg ser og setter pris på.
Men det jeg ikke har helt forstått eller fått til, er hvordan noen skal (kunne) elske meg som en kjæreste. Jeg føler meg på bar bakke. Likevel famlende, som én midt i mellom.
Og samtidig er jeg ikke en person som er god på midt i mellom. Jeg er ikke god på mellomting. Det må være eller ikke være. Elske eller elske ikke – meg.
Jeg lager en verden i svart/hvitt og ser fort svart hvis jeg finner ut at noen kanskje ikke er 110 % interessert i å kjenne den som er meg, enten som venn, kollega eller hva som helst. Da kan jeg finne på å gjemme meg, skjule meg bak ei maske. Glad eller trist. Er det maskerade?
I dag er det ekte kjærlighet, et familiebånd. Jeg skal være med på å feire kjærligheten som skapte meg! Den har holdt gjennom årenes løp og vi skal skåle i dag. Vi skal snakke. Jeg vil servere, takke og smile fordi jeg mener det. Vi kan sammen: hjertelig le, for vi kjærlighet å dele vi tre!
aspergerinformator.com 