Kanskje trodde du jeg skulle la meg vippe av pinnen. Du fikk litt rett da du kastet meg i asfalten og knuste de osteoporose-sprøe beina i kroppen min.
Eller da du slo meg i trynet med at jeg ikke blir som folk flest, samme hva.
Eller den gangen du viste meg at jeg ikke er noe særlig til kjærlighets-emne.
Men jeg skal fortelle deg noe forunderlig og fint, kjære Motgang. Folk sier at motgang gjør en sterk, og det tror jeg mer eller mindre på. Helst mindre! Jeg tror ikke vi trenger motgang for å bli bedre utgaver av oss selv eller noe. Men jeg tror på noe annet: Nemlig håpet.
Samme hvor håpløst noe kan virke, har jeg hatt håp og kjent glede. Samme hvor syk jeg er eller hvor alene jeg kanskje burde kjenne meg i noe er jeg håpefull.
For det er ikke sånn at verken jeg eller livet er håpløst. Jeg har et fullverdig liv. Derfor finner jeg håpet titt og ofte, kjære Motgang. Jeg plukker det fram overalt: I roteskuffen, i lomma mi og i hatten! Håpefull som eier av håpet, liksom – både med og mot alle odds. Skal vi spille på oddsen om det kanskje?
Livet er en fotballkamp til å spille, men mer uten at et tap får en til å forsvinne. Jeg ryker ikke ut i EM selv om jeg ikke vinner gruppespillet. I dag velger jeg å tro at oddsen ligger godt til rette for hjemmeseier, at noe står på min side. Jeg krysser fingrene, gikk ut i spiss på jobb og kan trekke meg tilbake i forsvar etterpå om det for kroppen røyner på.
aspergerinformator.com 