Jeg lever ofte i en svart-hvitt verden tross den oppleves fargerik og sterk på samme tid. Det handler om at jeg ikke greier å være i nyansene. Jeg må har svart på hvitt hva som er godt eller dårlig, rett eller galt, ja eller nei – kort sagt.
Lengre fortalt: går jeg imot noe som jeg opplever som rett, slik at det blir galt og ikke helt etter boka, står jeg i en krise. Emosjonell og moralistisk. Jeg greier ikke å lande og må liksom forklare og tilstå og bringe alt på det rene – som kanskje allerede var rent nok, og ikke skittent spill. Sett utenfra.
Det handler om å stå i det jeg opplever som hvite løgner, uten å klare det – som mange andre fikser og da lever godt med. Jeg havner i disharmoni, tross jeg kanskje har prøvd å gjøre rett og godt.
aspergerinformator.com 