Jeg har tenkt på Pride. Selvfølgelig er retten til å elske den man vil viktig! Og det samme er retten til å være den man er.
Men utover det, så har jeg tenkt på det å vise at man er stolt av å være annerledes, og feire det litt, som også er en del av Pride slik vi kjenner det. Det kan være viktig. Men jeg har tenkt videre, utifra meg selv som nettopp på grunn av å ha en tilstand på autisme-spekteret, er litt annerledes enn folk flest. Fra «autistisk Pride» har jeg sett på Facebook, og kan forstå verdien i å vise fram det man opplever som annerledes og viktigheten av at alle mennesker, uansett hva en måtte føle på, blir anerkjent og respektert som den de er.
Men jeg har – for meg – følt at hvis man er komfortabel eller fortrolig med den man er, kanskje man liksom ikke trenger det like mye, å markere annerledesheten?
Jeg ble litt forelsket i den tanken, det med å først å fremst øve seg på å like seg selv, for den man er, først og fremst en egen aksept og respekt. Så er ikke det andre fullt så viktig for meg, selv om det er klart jeg kunne ønske andre kunne forstå også meg i større grad.
Det er likevel tilstrekkelig for meg det jeg kjenner etter at jeg fikk min autismediagnose: jeg vet litt hvorfor noen ting oppleves vanskelig eller annerledes for meg. Det har blitt enklere for andre å begripe meg og det er lettere for både dem og meg å forstå meg og videre for meg å tilpasse meg denne verden jeg heldigvis også er en del av.
Lett, det er det ikke. Men jeg observerer at for meg personlig, holder det å sette ord på til andre hvordan jeg tenker om ting. Det er mer dekkende og godt for meg å få til, enn å skulle gå i parade. Hvordan opplever andre som kjenner på en autistisk annerledeshet dette? Jeg har det best i mine vante rammer, eller sammen med mennesker jeg stoler på 110 prosent. Inkludert også meg selv, sånn av og til (skriver jeg med et smil og forsiktig glimt i øyet).
aspergerinformator.com 