Hvite regnbuer

Jeg tenkte på situasjoner mennesker som er på sykehus kan oppleve. Plutselig står mange rundt dem, i hvite, anonyme drakter. Er det behandling pasienten i tillegg ikke forstår, kan den kanskje også føle at det er kjølige mennesker. Også hvis en for eksempel ikke får all behandlingen en føler en trenger.

Jeg tenkte mer på dette. Der pleierne kanskje står ved senga og gjør sine målinger, vurderinger og notater til journalen. Jeg avslører med tankene mine: Den profesjonelle maska kan være et synsbedrag!

Jeg tror nemlig at de fleste går inn i jobben med både personlighet, varme, og at ønskene deres i hovedsak er gode. Under de hvite frakkene står kanskje hun eller han og stråler på innsida, med varme og unike drømmer og tanker: kanskje for den helt vanlige dagen som skal fortsette, på deres kant.

Men også på pasientenes sengekant. Jeg ser regnbuen, og tror brått at det finnes en skatt under den. For pleierne ser jeg for meg at det der og da til og med kan være selveste pasienten! Skatten kan være den som ligger i senga og som det kan stå om livet for – det blir dagens kanskje viktigste gjerning, fokus og håp. Om en best mulig dag for den som er syk.