Jeg tenkte litt på det å bli parkert. Det å ikke lenger gjøre den tiltenkte funksjonen sin. Som en bil eller motorsykkel som ikke kjøres på veien lenger og likevel rommer stor affeksjonsverdi! Man kan pusse og gnikke og gni, få dem til å skinne til evig tid.
Når andre ser «klenodiet,» kan gamle minner vekkes opp eller de kan få se gammel kjærlighet vel bevart, forvaltet og kanskje foreviget til evig tid!
Jeg tenkte litt på dette, og prøvde å lage en parallell til hvordan vi tar vare på gjenstandene fra tidligere, til menneskene som vi er og hvordan vi samhandler med hverandre. Det er ikke bare tingene vi av og til bevarer i sin opprinnelse etter at de ikke fungerer lenger, men vi kan prøve å ta vare på en gammel forelskelse eller hverandre, også når vi er forandret av tidens tann! Et eksempel: Flere vil beholde barnet i oss. Noen er bedre til det enn andre. Uansett, kan det gjøre at vi bedre husker hvordan livet var for oss før, i yngre dager.
Jeg ler, ser: farmor på alle fire, bakom prydbusken da vi lekte gjemsel sammen. Jeg smiler og vet: Netthinnen min er også et fotografiapparat, hodet et album. Jeg setter det på øverste hylle!
aspergerinformator.com 