Jeg kom til at vi er i uke 32 og tenkte: Noen ganger blir jeg stresset av tiden som forsvinner, men også – den byr jammen på mye underveis å holde fast i og få lov å være, dele, sveve i og på. Små og store overraskelser på godt og vondt, men heldigvis mest som er noenlunde ålreit – eller ålreit PLUSS!
Det å gå inn i en ny uke, åpne en ny dag i årets kalender, er som å få noe for meg. Litt som en dag jeg ikke hadde regnet med på en måte. Som om dagen er en liten gledelig surprise i et gult Kinderegg eller en luke i en pakkekalender.
Med autisme setter jeg nok mer enn «normalt» pris på at jeg kjenner mye av dagens rytme og gjøremål godt så derfor er ikke større gleder og overraskelser noe sånn som jeg jager etter. Likevel kan jeg bli veldig glad for bonuser i dagen – som en annen, god og kanskje uventet samtale i lunsjpausen på jobb eller en hyggelig melding på telefonen. Jeg lukker øynene i kveld og ser fram til enda en dag. God ettermiddag, først- i dagens vante og faste rytme. Ja det er det som er fint med døgnet, det har alltid et visst antall timer å få være i, og jeg har også en fast døgnrytme. Vil du være med å danse, en stereotyp dans?
Årets 52 uker – en utvidet adventskalender!
aspergerinformator.com 