Vektløse ord?

Noen ganger, egentlig ganske ofte, kan jeg oppleve at setningene mine virker vektløse, som at jeg sender de ut i lufta uten at de lander. Jeg mottar ikke respons på det jeg sier, og undrer: er jeg ikke hørbar?

Antakelig er folk enkelt og greit bare opptatt med egne tanker eller scrolling på telefonen. Men jeg blir likevel engstelig og undrer på om jeg har forsvunnet, og vet brått ikke helt hvor virkeligheten befinner seg. Er jeg ikke i den mer? Høres jeg ikke? Jeg prøver å se meg i speilet, skjerper stemmen, gjentar det jeg akkurat sa – og igjen opplever jeg ikke noe svar.

Jeg tror jeg opplever manglende svar ekstra tydelig fordi hver setning, egentlig hvert ord jeg sier, ofte må tenkes ut for meg – fordi jeg ikke helt vet hva folk flest er interessert i å høre og snakke om kanskje? Uten svar, svever jeg et sted – mellom den som er meg og den som er andre. Jeg vet verken om jeg har sagt noe som var totalt uinteressant eller om jeg er uinteressant, om jeg i det hele tatt er der. Jeg krever ikke at noen skal ha full oppmerksomhet – men jeg vil gjerne heller få høre hva man gjør og er opptatt med, sånn at jeg vet når jeg bør være stille så den andre kan få tenke ut tankene sine i fred. Så kan vi heller snakke bra sammen når/hvis det jeg sier kan passe inn og jeg slipper å føle meg som luft og ingenting når det ikke passer så godt å høre på min forsøksvise konversasjon. Da er det enklere å både regulere, forstå og stole på også meg selv.