negative fortegn

Jeg smiler litt, når jeg får ord og ideer i hodet, litt ut i løse lufta. Jeg kan se ut som et tåpelig glis! Det var i grunnen og forøvrig kallenavnet mitt på ungdomsskolen: «gliset». Jeg hadde kanskje ikke så ofte så mange uttalte ord, sjenert og forsiktig var jeg nok, men jeg virkelig smilte! Stort sett var jeg glad også, men jeg smilte også til det aller meste, det uttrykte nok ikke ikke bare et happy-face.

Men altså, nå er smilet der/her ikke upassende! Det er treffende. Det kommer av sånne artige innfall for eksempel. Som at om jeg var på ferie med fly, tenk om jeg kunne slippe overvekt på kofferten for eksempel, fordi jeg hadde manglende overvekt med tanke på at kroppen er mindre enn normalområdet for voksen BMI.

Jeg tror jeg begynte å tenke på alt dette også fordi studentene nå reiser til studie-byene sine. Jeg husker da jeg selv var student hvor engstelige vi studentene var da kofferten ble veid da vi skulle hjem til jul for eksempel. Vi ville ikke under noen omstendigheter betale «unødvendige» gebyrer, bedre kjent som overvekt på flyet. Innlegget fortsetter under bildet mitt.

Så føyk tankene videre tilbake, til da jeg fylte 16 år og ikke kunne reise lovlig med en barnebillett. Jeg ble voksen på papiret i forhold til reising, selv om man ikke er myndig enda da. Det skapte en frykt i meg, kanskje fordi jeg har dette absurde vrang-bildet innvendig om å ikke ta fysisk plass på en måte (kroppen er det enkleste og mest konkrete målestokk i den forbindelse). Var jeg brått mye større enn 15-åringene, tok jeg et sete for mye? Var JEG en person for mye?

Jeg var redd for forandringer og taklet de generelt dårlig. Så det å bli 16 og «voksen» var skikkelig skummelt! Og ikke gikk det særlig bra heller, med årenes løp. Jeg ler litt, rister på hodet og smiler for nå til dags får jeg bedre til å være i den som er meg. Selv om det dessverre på veien har gått ut over mange av livets normale aspekter som andre som er mer både psykisk og fysisk friske kan fikse å glede seg over mye bedre enn meg også i dag. Men relativt sett, har jeg det ålreit og ofte ålreit pluss! Så kanskje kan det negative fortegnet, den manglende overvekten, ha funnet et gyldent overlevelses-punkt der jeg kan bestå i noe uoverskuelig framtid. Det gleder jeg meg over, og flyr videre i hverdagen min.