Jeg som person med autisme liker ikke så godt forandringer og mye ved meg er nærmest kronisk og konstant. Men tiden, endrer også meg. Den endrer både det jeg er opptatt av og derpå mestrer. Jeg kan oppleve å få til noen ting. Og ting man ikke trodde man kunne leve uten, kan plutselig bli noe man ikke vet lenger om man hadde klart å ha!
Et eksempel er fra dyrelivet. Jeg hadde hele oppveksten hund og også etter jeg ble voksen, kjøpte jeg meg mitt eget høyt elskede dachsedyr. Hun var perfekt, og stod ved min side også da jeg var tilsidesatt på sykehus.
Når jeg skulle få bo utenfor sykehus igjen, fikk vi et par år sammen hvor hun fortsatt kom på besøk – som da jeg var på sykehuset. Jeg bodde fortsatt et sted jeg ikke kunne få eie min egen hund hjemme hos meg. Og sånn bor jeg nå og, men vi tenkte den gang at det skulle komme andre tider sånn sett. Jeg fikk øve litt med en sykehushvit kongepuddel på visitt, men mest betydde min egen hund som elsket meg så høyt så lenge hun levde på jorda her.
Mine tilstander sånn også somatisk gjør det vanskelig å ha ansvaret for en hund helt alene. Det er også sånn at jeg er redd for at om jeg plutselig skal gå ut av tiden… hva skjer med hun(d) da? Jeg har ikke et stort nettverk, noen å dele hunden med på mer overskuelig framtid. Da er dette et stort ansvar jeg bøyer under for at jeg ikke kan ta. Årene med å bo slik som jeg gjør, har på en måte langsomt gjort meg vant til tanken på at dette er sånn jeg kan få til å leve videre, til det beste for meg, dyra og de som er glad i meg. Forandringen er derfor noe jeg har sett for meg og har kunnet vende meg til. Sånn at når jeg ble vant til i dag, blir i morgen sånn.
aspergerinformator.com 