I romanen Oransjeriet av Gro Dahle er det ord og språkbilder – ja strofer- som synger! Da jeg leste det du ser i tittelen på dette innlegget mitt, traff tonen meg så jeg ble myk og øm og ydmyk.
Jeg bøyde overkroppen i et bukk og hvisket: Takk. Jeg følte det som om ordene kunne vært skrevet til meg – jeg som er den spurven fra ungdomstiden min som var ganske så stille og nå ser jeg klart som en ørn: at jeg kanskje kan få kvitre litt og være som de andre spurvene! Jeg kan kanskje få høre med i gjengen og greie å finne plassen min. Ja, du skal høre mye. Hører du meg?
Jeg trenger ikke nødvendigvis å føle innpass og tilhørighet og topp popularitet hele tiden. Men å ha en plass jeg kan komme til betyr veldig mye og kjennes litt eksistensielt. For eksempel å oppleve å ha plass i hjertet til noen, liksom bli husket på og regnet med! Ja, det gir stor glede og har betydning for at jeg skal klare å være i meg selv. Det er så lett for meg å trekke meg selv bort, bli fraværende og havne i minus, som å ikke eksistere – om ingen catcher det og får meg på den hverdagslige kjærlighetskroken. Livet er vel for dyrebart til å skufle seg selv helt bort, selv for mennesker som har det vanskelig med å få høre til sosialt – sånn som meg av og til?
Jeg håper. Og tror. På en plass i mangfoldet. Jeg prøver: å skrive meg inn og med. I handlingen. I livet. Klar, ferdig, løp! Er det verdensrekord i å prøve å våge å tro på seg selv? Og samtidig tro på menneskene rundt seg, våge å tenke at heller ikke de andre helst vil ha deg (altså meg) langt utpå sidelinja?
Men jeg vet ikke om jeg kan klare å stole på. Kanskje trenger jeg ekstra heiarop og en touch i ryggen. Jeg snur meg bort, skroller i eposten og tar motet til meg: Jeg skriver noen linjer, som takk for sist.
Kanskje er det sånn man navigerer i livet? Med å ta fatt i det som har vært, ta opp tråden liksom og spinne videre? Skrible og skravle over tapte øyeblikk og sammen skape nye, ledig og lett- som spurver i en hekk? Jeg letter: – på det grå sløret og tankene mine.
Ps. Håper du/dere har plass, som i Cezinandos sangtekst kan synges i ørene mine.
aspergerinformator.com 