Her om dagen fant jeg fram en artist i Spotifyen-min jeg ikke har lyttet til på ganske lenge: Melissa Horn. Når jeg setter det på, reiser jeg i tid og rom. Jeg havnet i bilen, midt i arbeidstiden, sånn psykoligsk sett. Jeg hadde det veldig fint, med minner om kjøretur med pappa. Jeg husker at jeg i 2011 hadde med meg musikk fra Maria Mena og Melissa Horn på en strekning vi kjørte med bil. Og jeg liker så godt sånne bilturer! Praten går lett, som på hjul. Jeg fløyt med også på jobb. Samtidig kjente jeg: hvem blir jeg, mer alene?
Jeg har et godt nettverk ivaretatt med helsepersonell. Jeg har en liten familie jeg er glad i. Men jeg har ikke mine mer egne relasjoner i form av tett vennskap til noen eller et kjæresteforhold. Da jeg lyttet til Melissa Horn og hennes mange sanger om vanskelig kjærlighet, om å måtte bryte opp for eksempel, kjente jeg: Jeg bare ER, alene.
Jeg opplever ingen røff krangel med typen. Jeg opplever ikke noen konflikt som kan føre til brudd på forholdet, videre til skilsmisse hvis man har forpliktet seg til kjærligheten sammen. Jeg har det mer rolig, en fredelig harmoni der jeg går fri for kjæreste-trøbbel, sjalusi, utroskap – for å nevne noe.
Jeg har det fint, men skissert status tegner også opp en realitet: ensomhetsspeilet. Ser man inn på meg, i hverdagen, er jeg mest for meg selv uten sosiale forbindelser i form av en romantiske eller emosjonelle relasjoner som kjæreste, ektemann eller andre helt fortrolige.
Konklusjon: Vi har alle vårt. De med store forelskelser, er kanskje mer sårbare i forhold til hva den andre parten mener, sier, føler. Jeg uten en relasjon av denne typen, er i større fare for å bli alene og kanskje ensom på ekte – ut i framtiden.
aspergerinformator.com 