Jeg har et vanskelig forhold til kropp, av og til. Samtidig fungerer det ganske godt, i hverdagen, når jeg har min fungering. Den er riktignok diagnostisert og dermed ikke frisk, det er ikke friskt å ha anoreksi, men etter å ha gått opp løypa – også i samarbeid med helsepersonell – over lang tid har jeg en forsvarlig kost for meg, styrt av kostliste jeg mestrer og klokkeslett som jeg har formet til mine. Jeg opplever stort sett helt ålreite måltids-stunder i dette.
Det som likevel er vanskelig, er å kunne tenke utenfor nevnte system med kostliste for å forholde seg til vektplanen. Da blir jeg i dårlig form og jeg vet ikke hvor lenge jeg ville klart en forandring før jeg kanskje ikke ville klart å følge kostliste/vektplan i det hele tatt. Derfor: holder jeg meg til planen min og livet mitt. Her er jeg!
Det jeg tenkte å skrive litt om i dag, er flere aspekt ved kroppen knyttet til anoreksi, fokus og nærkontakt. Jeg kan synes det er veldig vanskelig om noen tar på meg når jeg føler meg utsvevende og stor, mens det i andre øyeblikk går greiere. Da er det også vanskelig med foto. Selv å ta en enkel selfie av fjeset mitt kan da være vanskeligere enn at det er til å dele og leve med. Det kan også være ekstra vanskelig for meg med foto når jeg skal spise, hvis det er noen som vil forevige noe man har sammen akkurat da – som jeg egentlig ønsker å høre til i.
Har jeg derimot regi og kontroll litt på kroppskontakt og også selv kan klare å si fra når bilder er vanskelig slik at vi kan utsette og heller forevige gode øyeblikk når jeg er klar igjen – gjerne etter eller før jeg selv har spist – går det mer godt. Og tilbake til kroppskontakt, det kan jeg ofte tåle bra om jeg er med i bevegelsen, for eksempel om klemmen er mitt iniativtakerne og liksom kommer fra meg. Litt som at det er jeg som former bolledeigen når jeg baker, kan jeg tåle å bli knadd om jeg liksom er kjevla!
Jeg håper tankeeksperimentet her gav litt mening. Jeg tror at å lytte til andres grenser for intimitet er veldig viktig generelt. Videre er det med kroppskontakt utfordrende for mange med autisme, både personer med og uten spiseforstyrrelser.
Når mennesket blir lyttet til, er det enklere å tegne opp sine egne grenser – selv grensene som kanskje kan virke litt rigide eller uforståelige sett utenfra. De kan være helt essensielle for personen selv.
aspergerinformator.com 