Et gamlehjem for meg

Jeg er en av personene på autismespekteret som setter forutsigbarhet høyt. Kjenner jeg at ting rundt meg er stabile, har jeg det mest godt og kan da oppleve også nye gjøremål og relasjoner gode.

Generelt er jeg, i samsvar med dette, redd for ting jeg ikke vet hvordan blir. Som livet selv! Ja, du leste rett. Jeg er redd for å ikke klare livet, at det skal gå skeis. Tross jeg ser at det jo går bra at jeg heller ikke nå er som andre friske mennesker, med for eksempel langtkommen osteoporose – eller som psykisk friske og samtidig nevrotypiske.

Lørdag, da jeg stod ute i sola med personalet, tittet jeg bort på der de eldre som er på sykehjem, kalt helsehus, holder til. En dame satt i sola, hvit i håret med utsikt utover hele hagen. Større enn størst! Jeg tenkte: Jeg vil inn i hagen, høre til og være henne litt – sånn at jeg kan se utover det grønne og alle blomstene og tenke: Det gikk bra, livet gikk bra. At jeg satt der og kanskje var fylt 95 år og visste at jeg hadde klart nettopp det, og livet selv.