Mental helse sin «aldri si unnskyld for..»

Mental helse har en kampanje for tiden, som er veldig fin. Men den minner meg på at jeg faktisk både kommer til og vil si unnskyld, likevel! I det minste inni meg – kanskje også til meg selv? Og DET vil jeg si kan være en fin, sunn ting. Jeg skal forklare:

Et av punktene er «aldri si unnskyld for… arrene dine». Nettopp det, vil jeg si unnskyld for. Unnskyld til de som er glad i meg, som har sett mine konkrete sår. Til alle som har sydd meg med redsel sammen, som har fryktet for liv og helse (mitt og min). Til meg selv, som utsatte meg for akutt fare stadig vekk, men også over lang tid.

Det betyr ikke at jeg opplevde jeg hadde noe reelt valg og heller ikke at jeg alltid klarer å gjøre gode valg for meg selv. Men det betyr at jeg også ser: at jeg kan være noe som noen også ville ta vare på.

Det har jeg gjort vanskelig. Jeg gjorde det vanskelig å redde livet mitt – et liv som på mange måter er veldig fint, også i perioder jeg ikke ønsker/greier å leve det. Likevel har vi greid det så langt, å redde meg altså. Takk og klapp!

Jeg vil altså leve, men jeg kan ikke alltid leve med meg selv fullt og helt. Derfor kan jeg ikke leve bare på egen hånd. For en som ikke har så stor omgangskrets, kan det da være alfa omega: at noen vet. At noen er i nærheten og kan fange meg opp når jeg faller utenfor: meg selv. Mennesker som kan ta imot og plukke meg opp når jeg mister grepet og snubler.

Jeg reiser meg opp igjen og ser: et ansikt i speilet. Jeg smiler. Det er sant.