I går hadde jeg legetime. Jeg blir generelt godt fulgt opp, i både liv, helse og hverdag. Når jeg kommer til time kan jeg svare så godt jeg kan på hvordan det går med meg og lufte ting jeg ønsker å snakke om.
Stort sett snakker jeg ikke så mye. Det er liksom ikke så lett å vite hva man skal si. Jeg har mine fysiske brudd. Jeg har mine autistiske og anorektiske utfordringer. Alt dette er opplest og vedtatt. Og på en måte godtatt, av også meg – men det er så klart vanskelig å fungere godt hver eneste dag for eksempel når smertene i bruddene er veldig intense eller når jeg opplever at min sårbarhet for uforutsigbarhet velter både små og store lass.
Det som ikke er opplest er mennesket. Mennesket som lever og livet som pulserer i og rundt og med henne! Min lege kan lese og se meg, som mennesket Helene. Det føler jeg meg ganske så trygg på! Og da er akkurat det såpass godt at det er verdt å bruke litt krefter på å prøve å sette noen flere ord. Kanskje finner vi en bærekraftig vei for meg i dette som både er i veien og det som bare er meg, her og nå. Vi står i det, på godt og vondt. Og når jeg opplever de friske øyeblikkene – som det er mange av hver dag, kjenner jeg meg lykkelig. Det passer jeg på å fortelle! Til meg selv, til hjelpene mine og familien min som jeg er glad i av hele mitt hjerte.
For meg er dette alfa omega å få satt ord på ikke ikke bare min helsemessige tilstand eller psykiske bekymringer, nettopp fordi at en kronisk tilstand med brudd som ikke gror for eksempel, kan virke håpløst og fortvilende for alle som vet akkurat det. Det er likevel grobunn inni meg, i det som handler om lykke, håp og hverdagsgleder! Hører jeg, hører du? Takk for en dag til her på jorda.
aspergerinformator.com 