Jeg synger! Hvis det er siste verset jeg lever, skal jeg i alle fall synge og feire livet til det fulle. I det minste, feire menneskene som jeg er glad i! Og kanskje er det da viktig også å være litt glad i seg selv.
Når jeg misliker meg, er det vanskeligere å opprettholde gode relasjoner og det er vanskelig for andre å kommunisere med meg. Jeg skal være ærlig: Det kan være vanskelig med kommunikasjonen ganske ofte og uansett! Det er ikke vondt ment, jeg får det bare ikke alltid helt til – det derre med å snakke sammen, særlig om den andre parten forventer noe jeg ikke klarer å innfri. Jeg går i stå, og lås.
Jeg har også nøkkel, heldigvis. Til mye fint! Jeg kan låse opp og dele av egne erfaringer og fantastiske krumspring fra hodet mitt, i eget tempo. Jeg kan være fleksibel under forutsetning av at jeg føler meg trygg. I rette rammer, håper og tror jeg at jeg er et ganske ålreit bilde. Dette selvbildet prøver nå og da å godta begge sider av seg selv – det som er lett å like og det som er vanskeligere å hanskes med – for meg, spesielt, men også for andre som prøver å gjøre det godt og greit å være sammen med meg.
Tilbake til det innlegget skulle dreie seg om: høsten som livets siste årstid. Jeg tenker litt på det når det er høst, da høsten ofte er en metafor for døden. Jeg tenker på det at det ikke er gitt at jeg er her, er i live og har det bra. Jeg tenker også på menneskene som jeg er glad i, som heller ikke har evig liv. Noen er middels gamle, men noen av de jeg har kjærest er også eldre og ei dame jeg elsker høyt i hjertet mitt, er spesielt gammel.
Vi snakker i telefonen. Hun er fullt oppegående, vet det meste om både alt som skjer i samfunnet samt det hverdagslige hos meg. Hun har meningsfulle dager og det gir meg håp om livslang mening når jeg hører henne fortelle, fylle dagene sine og fylle meg med den interesserte, omsorgsfulle og glade stemmen sin. Jeg smiler og tenker: Det viktigste er her og nå. Hva som er etterpå, kan vi uansett ikke gjøre noe med eller engang helt forutse.
Øyeblikket er det vi har. Nå. Ta opp telefonen og ring, det er vår! Litt som at det er en ny årstid i det vi kan gjøre ut av hver dag. Skjønner du? Jeg tenker og prøver kanskje å si med det at det er viktig å ta vare på spirer av liv, i stedet for å bare gråte over at noe en dag skal visne. Her er vi. Høst 2024.
aspergerinformator.com 