Når jeg prøver å være sosial og snakke om vanlige ting, føler jeg at interessen av og til bare går en vei. Som om jeg klarer å spørre og interessere meg for andres hverdager, mens andre ikke tror vi som kanskje har en tilrettelagt jobb eller har bistand hjemme, ikke er mennesker med hverdager likeverdige andres.
Noen ganger, føler jeg i grunn at jeg har mye rikere hverdag og mer på hjertet, enn svarene jeg får av «vanlige» mennesker – og da lurer jeg på, hvordan kan interessen stoppe for medmennsker bare ved at man har en eller annen annerledes funksjon? Sånn som meg? Er jeg ikke interessant? Er ikke mennesker verdt noe nettopp som mennesker? Da undres jeg også – er det så riktig, at vi med asperger kanskje kan mangle noe empati, når vi interesserer, involverer og gjør oss veldig flid i det vi samhandler med andre – tross vi kanskje også holder oss en del for oss selv og ikke alltid forstår alt det sosiale rundt omrking.
Jeg rister på hodet og ler (og prøver å ikke gråte). Jeg føler at jeg virkelig ser gjennom det å ikke bry seg, at det er så utrolig tydelig når man bare ser på det å snakke med mennesker som meg som kun en arbeidsforbimndelse, når jeg egentlig også er noe annet. Men ja, jeg er det og – og jeg liker å være yrkesaktiv for eksempel. Jeg kan altså snakke om sånne vanlige, hverdagslige ting som andre, likevel føler jeg at interessen for livet mitt stopper for noen der. Rett foran nesa på dem.
Jeg blir en maske som egentlig ikke stemmer. Jeg er normalt intelligent og jeg har også dager som er fullere enn mange andres. Kanskje er det ikke like mange mennesker i form av venner eller egen familie i mine hverdager, men like fullt er jeg absolutt full selv. Av ord, bøker, opplevelser, tanker, erfaringer, betraktninger, observasjoner. Jeg håper jeg en dag kan få være den jeg er for flere. Så vi kan utfylle hverandre og ikke bare være adskilte, separate menneskeliv.
aspergerinformator.com 