Da Halloween var et nytt konsept i Norge var det mye jeg mislikte. Jeg følte det nesten litt skremmende med alt som kunne skje. Kunne huset vårt bli egget ned, eller tagget på under trick og treat? Det var mer ugang enn glede, på en måte, fordi det som skjedde av gale ting fikk overskygge. Det er jo ikke så rart!
Nå har Halloween blitt en etablert skikk. Mange barn har med seg voksne når de går på ruta si. Det er trygt å vite, for selv om folk flest er snille, kan barna oppleve å bli galt mottatt. Det er fint at noen er der og ser, og kan ivareta og bistå. Det er også artig med litt utkledde voksne med på moroa, med et samspill mellom barn, foreldre og kanskje nabolaget med både stort og smått, ung og kjempe-gammel?
Reglene som er i andre land der Halloween har vært tradisjon og skikk over lengre tid, har nå blitt importert hit, adoptert og tilpasset norske forhold. For eksempel: De fleste vet nå for tiden at de ikke skal ringe på hvis utelyset er slukket når de går på «knask og knep.» Da ønsker ikke den som bor akkurat der besøk. Jeg har inntrykk av at det stort sett blir både respektert og akseptert.
Det er også spennende matretter og kreative bevegelser som springer utifra Halloween. I tillegg er det store valgmuligheter – man kan gjøre mye eller lite ut av dagen/kvelden. Noen synes det er gøy å være ute eller være med på en fest mens andre koser seg skikkelig med en god (eller dårlig) skrekkfilm og litt (mye) snacks.
Jeg har ikke feiret Halloween selv. Men jeg ser at for de som er små i dag, kan dette være en skikkelig fin og lys ting i en ganske mørk oktober – og i god tid før det blir jul (i alle fall i barns verden) med advent, julebakst, ønskelister og juletrær. Jeg tenker også at Halloween kan være en fin sosial ting sammen der det ikke er én som har bursdag, men på en måte alle sin feiring. Nettopp det kan være en idé og etterhvert veletablert tradisjon verdt å verdsette: – ja, Happy Halloween!
aspergerinformator.com 