Noen ganger ønsker vi lykke til, og er litt redde for å si det – når det kunne bringe ulykke? Da er det best med skitt fiske. Får jeg napp, med den kommentaren?
Og har jeg deg kanskje på kroken og med i latteren min, når jeg laget denne lille illustrasjonen over her. Jeg hadde det i alle fall litt ålreit selv – jeg opplever av og til at ordene kommer til kort – tross jeg har ekstremt mange ord og også både presis og kreativ bruk av dem.
Det kan være ord som sitter fast. Ord som kanskje bare faller i fisk. Som ikke får den meningen de er ment å ha, når andre plukker dem opp.
Jeg opplever stadig vekk at folk er opptatt med sine liv. Det er ikke rom til å forstå andre perspektiver, andre tanker, følelser og liv.
Også prøver jeg likevel å delta litt i samtalen, være til stede for den andre – som ikke egentlig tenker på meg? Men så tenker vi sammen ,på et vis likevel, i at vi er «fanget» i det samme øyeblikket, ved det samme arbeidsbordet, for noen timer. År?
Og da tenker jeg. Det er bare å gjøre det beste ut av det. Det er ikke sånn at livet er rettferdig og at man får det samme tilbake. Likevel vil jeg gi. Jeg vil gi gode dager. Til de rundt meg. Kan jeg? Av og til?
Jeg krysser fingrene på do. Hopper over lokket, ja jeg tror jeg flyr. Ut av døra. Der ser jeg speilet. Øynene mine. Tårer. Smil. Jeg er glad. Egentlig. Jeg syns bare det er vanskelig å finne og ta plassen min.
Det blir lunsj. Det blir prat. Jeg skal greie meg. Deg. Takle av jeg ikke er lik (-everdig?) Jeg skal si noe gøy. Kanskje gøyere, bedre, mer ekte, ærlig ja akkurat meg. Og etterpå kan jeg si takk for i dag. Til «Gud eller hvem det nå er» som trekker i marionettrådene. Jeg trekker til meg snøre, kaster det i bånn.
I morgen har jeg napp, jeg fant jeg vant kanskje tang, tare og en krabbe som kan klype meg i tærne hvis jeg lurer på om jeg fortsatt er til? (realitetsorientering: jeg er til).
aspergerinformator.com 