Kanskje du

behøver noen. Eller kanskje
jeg behøver deg.

Jeg skrev dette øverst i innlegget her, for å tenke på det. Tenke på muligheten av symbiose. Det å være på samme lag, og at begge er viktige.

Noen ganger er det vanskelig å finne plassen sin og å ta imot omsorg fra andre. Det kan også være vrient å finne funksjonen min, se at jeg har verdi – for andre enn meg selv.

Men jeg har nettopp det – verdi for meg selv, livet mitt er viktig for meg. Og med den innstillingen, ser jeg litt skrått på det. Jeg ser mulighetene, som en oppadgående pil. Som peker, litt som Amors, og finner kjærlighetens mellommennekelige veier mellom den som er meg og den som er deg.

Var det greie tanker?

For meg, er familiebåndene mine sterkeste vennskapsbånd. Jeg knytter ei sløyfe og gleder meg til både hverdager og juletradisjoner sammen.