Å håpe på det mulige

Noen ganger, har vi drømmer i hodet. Ting vi virkelig ønsker at skal skje. Jeg opplever at jeg ofte har realistiske håp og drømmer – i alle fall innfris de stadig vekk sånn i hverdagen. Med ting som går slik jeg ønsker, for eksempel når jeg har besøk – at vi har det godt sammen. Eller når jeg er alene med bare personalet hos meg, at også da dialoger kan være hyggelige – ikke bare for meg, men også den andre? At mine sosiale håp, altså er innenfor rekkevidde. Jeg har ikke store illusjoner om ustoppelig kjærlighet og stormende forelskelser, ei heller å bli invitert på fest stadig vekk. Eller i det hele tatt.

Og det føles fint at det jeg ønsker meg, det som er viktig for meg, er akkurat det som er helt mulig. Her og nå og kanskje videre? Jeg krysser fingrene, kysser speilbildet på soverommet. Her er jeg. Drøm søtt, våkne uthvilt. Til en ny dag, med utfordringer og muligheter – til å snakke med andre, delta i samfunnet vårt/mitt – litt begrenset men absolutt fullgodt tilstede.