Sette navn og ta eierskap

Når jeg får meg nye, større ting som er med på å endre hvordan jeg skal håndtere og gjøre ting i hverdagen min, er jeg ofte opptatt av at de skal føles riktige for meg og som virkelig mine. Det skjer på flere måter, både ved at jeg er den som kanskje velger modell og type – for eksempel «trengte» jeg at mikrobølgeovnen min var svakt rosa – og den som etterpå gir gjenstanden som jeg eier navn. Det er ikke det at jeg tror ting er levende og trenger navn, men at da er de mine i stedet for noe fremmed jeg skal klare å mestre.

I fjor fikk jeg meg oppvaskmaskin i det nye hjemmet for meg. Hun heter Marta, og nå nettopp flyttet ny ovn, komfyr, inn på kjøkkenet mitt. Han fikk nesten sporenstreks navnet Ove, det føltes så rett og nå skal jeg bruke han rett som det er til å diske opp og gjøre det hyggelig når jeg har gjester eller lager til til høytider, presanger og kommende vintre – som når jeg foredler epler, rabarbra og høster godt av naturen vi er en del av. En sirkel av liv, blir sluttet og signert. Takk, for meg, for maten, for livet. På benken er kanskje en deig i gjære, står og venter på meg, tripper mellom nyforelskede Marta og Ove og venter på å bli godt brød?